Bangor til Isle Of Man

Etter de gode erfaringene vi har hatt med tidevannet og den ekstra farten vi har fått med på kjøpet la vi også denne morgenen ut tidlig. Det var ikke meldt så mye vind, men nå var vi veldig giret på noe seiling. Hadde vert lite av det de siste dagene. Vi fikk bunkret opp diesel klokken 06:00 i marinaen som hadde åpen resepsjon 24 timer i døgnet. Vi forlot den svære moloen og banket rett inn i bølger og vind rett imot. Vi fikk opp seilene kursen skulle jo endres etterhvert. To minutt senere kom tåken. Dette så jeg ikke frem til. Vi motor seilte litt og fikk spist litt havregrøt før Ragnhild gikk å la seg igjen. Hun var ikke helt i form denne morgenen.

Etter en liten time lettet tåken litt og vinden blei mer medgjørlig og med bølgene bakfra begynte ting å gå bedre. Fikk ikke seilene til å stå skikkelig pga. bølgene så fortsatte og motor seile. Lengre fremme kunne jeg se sol og vinden økte etterhvert akkurat nok på til at seilene stod selv og jeg kunne kvele motoren. Vi gjorde 4 -5 knop.

Endelig fikk vi seile igjen

Vi seilte mot Isle Of Man, der de hadde åpningstider på 2 timer før og etter høyvann for å komme inn i havnen som ble stengt med en sluse. Jeg var litt bekymret for tiden og ville ha litt mer forsprang. Gennakkeren hadde Ragnhild lagt på fordekket i en bag. Hiver jeg opp den klarer jeg jo en knop til.

Jeg har aldri tatt den opp alene før, men med autopiloten som ekstra seilekamerat kunne jeg jo prøve. Gennakkeren ligger i en strømpe som gjør at jeg kan heise og fange gennakeren lett selv om jeg må frem på dekk for å gjøre det. Det blir sikkert diskutert både fordeler og ulemper med denne strømpeløsningen, men jeg liker det iallfall, dessuten har jeg aldri prøvd noe annet.

Jeg fikk festet skjøter og tackline og heist strømpen med seil helt opp. Dobbeltsjekket alt. SÅ var det bare å trekke av strømpen. Det gikk som en drøm. Det har aldri godt så lett før. Jeg bandt fast tauene fra strømpen og løp bak i cockpiten for å ta inn genoaen og trimme gennakeren for så å sjekke farten... og ganske riktig viste den 6 knop, minst 1 knop mer enn med genoa.

Autopiloten styrte perfekt under disse forholdene, jeg kunne legge meg bakover og nyte seilasen. Rimelig stolt av meg selv. Gledet meg til Ragnhild kom opp på dekk igjen for å se hva jeg hadde fått til. Tenkte at dette med soloseiling kanskje hadde vert interessant. Short hand regatta. Å så lett dette er. Jeg har ett talent jeg ikke visste om. Så for meg selv i jorden rundt regatta, Vendée Globe, alene i minst 80 dager på sjøen. Spant mange tanker rundt dette, hvordan skaffe sponsorer, hvor lenge må jeg trene for å få det til. Rimelig stolt og selvsikker satt jeg der. Mens jeg godt fornøyd så på at farten økte jamt og trutt. Godt opp i 8 knop. "Dette skal jeg nok fortelle om, håper Ragnhild står opp snart"

Akkuratt fått gennakkeren til å stå

Som alle vet: Hovmod står for fall. Vinden økte på. Jeg begynte å bli litt nervøs for autopiloten, den hadde nok selvfølgelig taklet det, men nå ville jeg ha kontroll selv. Det var herlig å styre skuta. Kjenne hvordan båten tar fart i bølgene surfer av og til. Seilene står godt spent, ingen blafring. Kjente jeg slappet av igjen det var jo ikke så verst allikevel. Jeg begynte å fikle med kartplotteren for å se hvor langt og lenge vi har igjen, hvor dypt det er der vi skal osv. Så plutselig kjenner jeg en kraft i roret. Helsikken, jeg har ikke fulgt med, Vinden jeg hadde inn fra 130 grader har nå dreid til 90 og kommer altså rett inn fra siden. Vinden kjennes mye sterkere ut nå ja. Jeg prøver å falle av mot styrbord, men båten går babord opp mot vinden. Jeg har fullt utslag på roret det hjelper ingenting. Dette komme til å ende i en broach. Skulle ha tatt ned seilet for lenge siden. Jeg orker ikke tanken på alt det som en broach kan føre med seg av ubehageligheter. Jeg åpner for å slippe skjøtet på genneakkeren, svisj sier det og vips så er det ikke mer skjøte igjen. Gennakkeren har tatt det med seg på tur. Jeg er heldig å har akkuratt fått gjort det tidsnok. Båten retter seg opp, men seiler nå med Irskesjøens største flagg. Det blafrer krafig, tau og skjøte blafrer og smeller rundt om på dekk. Dette er en situasjon jeg aldri har vert i. Jeg skriker på Ragnhild som faktisk er på plass bak roret etter mindre enn 2 sekunder. Jeg tror jeg beroliger henne når jeg med skjult panikk sier at det er ikke noe farlig altså jeg må bare fange gennakeren. Ragnhild som ikke fortrekker en mine engang men bare sier helt rolig "OK går fint det" Jeg har jo glemt av at Ragnhild seiler endel regatta og har sett dette skje flere ganger før, bare i enda verre forhold sikkert.



Vendee Globe solo seilas.

Jeg får fanget gennakeren rimelig greit, pakker den ned i seilsekken og det går opp for meg at det kanskje er litt mye vind med gennakkeren for ett så uerfarent mannskap som meg selv, shorthand seiling drømmen er allerede pakket ned i en pottetett eske og lagt i en skammekrok på hylla. Vi ruller ut genoaen igjen og seiler 7 knop. Mer en god nok fart for å rekke sluseåpningen. Innseilingen går strålenes og for en vakker innseiling. En stor slottsruin på en haug bak moloen og på andre siden en vakker bystrand. Broen svinges til siden, slusen er allerede åpen og vi tøffer inn for motor. Vi får plass utenpå to andre båter. Marinaen er helt full. En veldig hyggelig mann kommer og tar imot oss og spør om vi har vert på Isle Of Man før. Vi sier nei og han svarer: Dere har kommet til den flotteste havnen, enjoy!