Store Salten

Då me såg at det låg ei øy ved navn Great Salte i irskehavet, vart kapteinen svært begeistra. På grunn av navnet ankra me opp, og steig i land. Lars Martin fant tydelige bevis på at denne øya er oppkalt etter hans forfedre. Eg har mine tvil, men det var uansett ein fin plass. 

Dette er første gang me har ankra opp, så ankerert måtte inspireres. Med 17 grader i vatnet, var det fint å ha våtdrakt. Båten låg fint heile natta, og ankringsuksessen fortsett i kveld. Me ser at å ligge for anker også er meir økonomisk enn å legge til i diverse marinaer.

Isle Of Man

Peel var en fantastisk havn på Isle Of Man. Litt spesielt med åpningstider i havnen, pga tidevannet var havnen utstyrt med en sluseport som kun var åpen 2 timer før og etter høyvann. Vi hadde timet dette perfekt og kunne nesten seile rett inn til kai etter seilasen fra Bangor i Nord Irland.

.

Vi fikk nyte ettermiddagen på en liten strand vi fikk for oss selv. På kvelden gikk vi en tur og fikk se utsikten over byen fra en av flere topper i området. Neste dag skulle vi videre til Dublin, men vi måtte vente til klokken tre pga. av tidevannet igjen. Det ble som en bonus for oss det, soling på stranden som lå midt i byen og hele 16 varmegrader i vannet ble utnyttet til fem på tre før vi måtte komme oss avgårde. Vi fikk noen raske tips  fra en gammel sjøulk som hjalp oss å legge fra og vi bestemte oss for å følge rådene hans og seile mot Howth Marina utenfor Dublin.

Bangor til Isle Of Man

Etter de gode erfaringene vi har hatt med tidevannet og den ekstra farten vi har fått med på kjøpet la vi også denne morgenen ut tidlig. Det var ikke meldt så mye vind, men nå var vi veldig giret på noe seiling. Hadde vert lite av det de siste dagene. Vi fikk bunkret opp diesel klokken 06:00 i marinaen som hadde åpen resepsjon 24 timer i døgnet. Vi forlot den svære moloen og banket rett inn i bølger og vind rett imot. Vi fikk opp seilene kursen skulle jo endres etterhvert. To minutt senere kom tåken. Dette så jeg ikke frem til. Vi motor seilte litt og fikk spist litt havregrøt før Ragnhild gikk å la seg igjen. Hun var ikke helt i form denne morgenen.

Etter en liten time lettet tåken litt og vinden blei mer medgjørlig og med bølgene bakfra begynte ting å gå bedre. Fikk ikke seilene til å stå skikkelig pga. bølgene så fortsatte og motor seile. Lengre fremme kunne jeg se sol og vinden økte etterhvert akkurat nok på til at seilene stod selv og jeg kunne kvele motoren. Vi gjorde 4 -5 knop.

Endelig fikk vi seile igjen

Vi seilte mot Isle Of Man, der de hadde åpningstider på 2 timer før og etter høyvann for å komme inn i havnen som ble stengt med en sluse. Jeg var litt bekymret for tiden og ville ha litt mer forsprang. Gennakkeren hadde Ragnhild lagt på fordekket i en bag. Hiver jeg opp den klarer jeg jo en knop til.

Jeg har aldri tatt den opp alene før, men med autopiloten som ekstra seilekamerat kunne jeg jo prøve. Gennakkeren ligger i en strømpe som gjør at jeg kan heise og fange gennakeren lett selv om jeg må frem på dekk for å gjøre det. Det blir sikkert diskutert både fordeler og ulemper med denne strømpeløsningen, men jeg liker det iallfall, dessuten har jeg aldri prøvd noe annet.

Jeg fikk festet skjøter og tackline og heist strømpen med seil helt opp. Dobbeltsjekket alt. SÅ var det bare å trekke av strømpen. Det gikk som en drøm. Det har aldri godt så lett før. Jeg bandt fast tauene fra strømpen og løp bak i cockpiten for å ta inn genoaen og trimme gennakeren for så å sjekke farten... og ganske riktig viste den 6 knop, minst 1 knop mer enn med genoa.

Autopiloten styrte perfekt under disse forholdene, jeg kunne legge meg bakover og nyte seilasen. Rimelig stolt av meg selv. Gledet meg til Ragnhild kom opp på dekk igjen for å se hva jeg hadde fått til. Tenkte at dette med soloseiling kanskje hadde vert interessant. Short hand regatta. Å så lett dette er. Jeg har ett talent jeg ikke visste om. Så for meg selv i jorden rundt regatta, Vendée Globe, alene i minst 80 dager på sjøen. Spant mange tanker rundt dette, hvordan skaffe sponsorer, hvor lenge må jeg trene for å få det til. Rimelig stolt og selvsikker satt jeg der. Mens jeg godt fornøyd så på at farten økte jamt og trutt. Godt opp i 8 knop. "Dette skal jeg nok fortelle om, håper Ragnhild står opp snart"

Akkuratt fått gennakkeren til å stå

Som alle vet: Hovmod står for fall. Vinden økte på. Jeg begynte å bli litt nervøs for autopiloten, den hadde nok selvfølgelig taklet det, men nå ville jeg ha kontroll selv. Det var herlig å styre skuta. Kjenne hvordan båten tar fart i bølgene surfer av og til. Seilene står godt spent, ingen blafring. Kjente jeg slappet av igjen det var jo ikke så verst allikevel. Jeg begynte å fikle med kartplotteren for å se hvor langt og lenge vi har igjen, hvor dypt det er der vi skal osv. Så plutselig kjenner jeg en kraft i roret. Helsikken, jeg har ikke fulgt med, Vinden jeg hadde inn fra 130 grader har nå dreid til 90 og kommer altså rett inn fra siden. Vinden kjennes mye sterkere ut nå ja. Jeg prøver å falle av mot styrbord, men båten går babord opp mot vinden. Jeg har fullt utslag på roret det hjelper ingenting. Dette komme til å ende i en broach. Skulle ha tatt ned seilet for lenge siden. Jeg orker ikke tanken på alt det som en broach kan føre med seg av ubehageligheter. Jeg åpner for å slippe skjøtet på genneakkeren, svisj sier det og vips så er det ikke mer skjøte igjen. Gennakkeren har tatt det med seg på tur. Jeg er heldig å har akkuratt fått gjort det tidsnok. Båten retter seg opp, men seiler nå med Irskesjøens største flagg. Det blafrer krafig, tau og skjøte blafrer og smeller rundt om på dekk. Dette er en situasjon jeg aldri har vert i. Jeg skriker på Ragnhild som faktisk er på plass bak roret etter mindre enn 2 sekunder. Jeg tror jeg beroliger henne når jeg med skjult panikk sier at det er ikke noe farlig altså jeg må bare fange gennakeren. Ragnhild som ikke fortrekker en mine engang men bare sier helt rolig "OK går fint det" Jeg har jo glemt av at Ragnhild seiler endel regatta og har sett dette skje flere ganger før, bare i enda verre forhold sikkert.



Vendee Globe solo seilas.

Jeg får fanget gennakeren rimelig greit, pakker den ned i seilsekken og det går opp for meg at det kanskje er litt mye vind med gennakkeren for ett så uerfarent mannskap som meg selv, shorthand seiling drømmen er allerede pakket ned i en pottetett eske og lagt i en skammekrok på hylla. Vi ruller ut genoaen igjen og seiler 7 knop. Mer en god nok fart for å rekke sluseåpningen. Innseilingen går strålenes og for en vakker innseiling. En stor slottsruin på en haug bak moloen og på andre siden en vakker bystrand. Broen svinges til siden, slusen er allerede åpen og vi tøffer inn for motor. Vi får plass utenpå to andre båter. Marinaen er helt full. En veldig hyggelig mann kommer og tar imot oss og spør om vi har vert på Isle Of Man før. Vi sier nei og han svarer: Dere har kommet til den flotteste havnen, enjoy!

Oban, Lagavulin og seilasen mot Bangor

Etter 6 timer seilas fra Fort William i tåkehav og uten vind, kom solen frem og vi kunne skimte innseilingen til Oban. Etter litt prøving å feiling på forskjellige kanaler på VHF'en fikk vi tak i marinaen i Oban som viste seg å være på en øy uten broforbindelse til Oban. Vi la til i sterk vind, men med god hjelp fra en kar på land gikk det heldigvis greit å legge til.

Tåken letter på vei inn til Oban

Vi fikk registrert oss inn og personalet kunne fortelle at det gikk gratis båt frem og tilbake til byen minst en gang timen. Oban whisky er en av de mer kjente whisky sortene og jeg hadde sett på kartet at det skulle vi ha seilt forbi tidligere, så noen omvisning der eller busstur ut dit orket jeg ikke tenke på i  varmen.

.

Jeg tror vi utforsket i ca. 30 sekunder før vi sto voran noe som lignet en liten fabrikk det sto "The Oban Destillery" på. Jaha så var vi der da. Vi fikk vår første omvisning på et destilleri, og fikk samtidig lært endel om byen. Destilleriet var den aller første bygningen i byen. Over tid kom det flere og flere bygninger rundt destilleriet, dessuten kom det opp flere hoteller i den tiden aristokratiet tok til sjøss for å få i seg den helsebringende sjøluften og ville feriere nær sjøen. Destillriet ble dermed omringet helt uten mulighet til og utvide virksomheten ytterligere. Med optimalisert drift klarer Oban Destilleri å produsere ca 1000000 flasker whisky i året, noe som gjør at en ikke får oban i noen blended whiskyer.

Oban Marina

Resten av dagen gikk med til isspising og avslapping i varmen. Kvelden ble brukt til planlegging av morgendagens seilas.

Vi bestemte oss for å seile til Port Ellen. Det va en lang ettappe så vi valgte nok en tidlig morgen for å få maksimal utbytte av tidevannet. Det fikk vi godt betalt for, vi hadde på det meste nesten 14 knop fart mot normal 5-6 knop uten. Spiste den ene sjømilen etter den andre. Tåken lettet også utover dagen. Selv om vi ikke hadde vind er det fantastisk flott å se helt blank sjø som går i ett med himmelen.

Da vi nærmet oss Port ellen, hadde vi ikke lenger hjelp fra tidevannet, og tåken la seg over oss igjen. Seilruten vi hadde lagt opp til, viste seg å være mellom småholmer å skjær. Vi begynte å forberede en omvei rundt det hele, men plutselig forsvant tåken og jeg så en hvit bygning inne på land. Tok opp kikkerten for å se: LAPHROAIG. Hey ragnhild det er jo destillerier jo, helt i vannkanten! Kanskje de har brygge eller noe, det hadde vert kult. Vi seilte mot det som så lettest ut å komme inn i LAGAVULIN het det destilleriet, det første var ARDBEG. Når vi kom inn i lagunen var det en moring der vi fortøyde å ringte til destilleriet for å spøøre om lov. Vi fant nr. i en brosjyre for whisky. Det fikk vi vite at var hlt i orden og om vi ville komme inn å se så begynte det en omvisning om 30 minuter, vi kunne bare ro inn å fortøye i fabrikk bryggen.

For anker rett utenfor Lagavulin

Høydepunktet på omvisningen var helt klart smakingen. Lagavulin var  ikke så røyket som nabodestilleriene og vi nøt drinkene i gode gammeldagse stoler i ett kontorlandskap som sikkert var 200 år gammelt. Etterpå gikk vi en sommerkveldstur inn til Port Ellen og hørte litt improvisert live musikk på bryggen i byen.

Port Ellen

Neste morgen forlot vi Skottland og seilte mot Bangor. Nok en dag med vindstille og små flekker med tåke. Alikevel idyllisk. Jeg trives utrolig godt ved roret når det er så vakkert, det holder meg våken og jeg får observert mye mer enn om jeg ikke hadde stått der. Vi fikk se hvaler, nieser og spekkhoggere. Fuglelivet ser vi hele tiden bl. annet havsule, havhest og lundefugl. Kult å se på havsulene som plutselig stopper opp 30 meter over sjøen, peker nebbet nedover, samler vingene og stuper i stor fart rett i havet og kommer opp med en fisk i nebbet. Noen ganger gjør de det hele tiden, det er like facinerende hver gang.

Blikkstille, skulle bare hatt en motor uten lyd. 

Vi seiler inn mot Bangor: en gigantisk molo, sommer, sol og folk som bader. det var rundt 30grader, og vi skimter noen palmer. Jeg ser på Ragnhild: SIkker på at dette er Irland?

Rett på stranden i Irland.

  

Den Caledonske Kanal og Skottland

Etter strabasene med å komme til havn i Inverness lå vi å sov til vi våknet av oss selv. Alle fikk tatt seg en velfortjent dusj og spist en herlig frokost. Vi bestemte oss for å bruke dagen i byen, prøve å finne en båtbutikk for å finne deler til båten. Vi trengte en ny lydpotte, da den gamle var i stål og det hadde rustet flere små hull i, slik at det sto en sprut av kjølevann rett inn i båten. Vi måtte lense båten en gang hvert 15. minutt hele veien inn til Inverness natten før. I tilegg trengte vi også delen til giret som hadde feilet i de kritiske sekundene før vi skulle klakke til kai.

Gjermund i klassisk norsk sommergenser.

Inverness ga oss en forsmak på Scotland. Det virket mye finere enn ivertfall jeg trodde det skulle være. Fantastisk grønt, friskt og varmt med sol. Elver og trær, gressplener og slott med kaniner. Vi shoppet litt, jeg og Gjermund fikk stå litt modell for fotograf Ragnhild. Gjermund hadde kjøpt seg ny sommergenser. Vi gikk på pub og smakte litt godt øl og litt dårlig øl.  Gjermund kunne for øvrig fortelle skottene at det var han som egentlig snakket skotsk og han nevnte for oss andre at Wendslydale var en spennende Ost sånn omtrent 500 ganger.

Neste morgen var vi klar for den Kaledonske Kanal. Etter at vi hadde fått bunkret diesel i Inverness Marina bar det rett til første sluse. Kapteinen var rimelig stresset. Dette hadde ingen av oss vert med på før. Etter å ha avtalt med slusevokteren på VHFen var det bare å komme inn, vi ble sluset opp og måtte ligge å vente noen timer for å komme videre. Her var det 5-6 sluser vi skulle igjennom.  Vi så at det skulle flere båter inn samtidig. Kapteinen mistet nesten fatningen igjen. Hvordan virker det her, hvem skal vi snakke med, hvem gjør hva og hvordan. 

Vi begynte å bli sultne. Gjermund skulle stå for mat. 20 minutt før vi hadde fått det angitte tidspunktet for entring av slusene syntes han det var helt greit å begynne på middagen. 

Da slusevokteren kalte oss opp på VHF og forklarte hvordan entringen skulle foregå, i hvilken rekkefølge osv, og fikk roet ned kapteinen betraktelig. Kom Gjermund opp fra byssa. Middagen er klar.

Motoren ble startet vi seig mot slusene la klar fendere og fortøyningstau og var veldig stressa på vei inn i slusene. I tilegg skulle en lekker middag fortæres. Kapteinen slukte middagen på 11 sekunder. Gjermund likeså. Ragnhild sparte sin del til strabasene hadde roet seg. Slusingen gikk overraskende lett. En kar fra Asker i båten foran oss fikk  derimot litt problemer, Gjermund sto på land og spurte om han kunne hjelpe, da askermannen dro Gucci brillene sine ned på nesen og mønstret denne Jærbonden fra topp til tå, ”Næh han dær ække ærfar´n nok” Litt av en diss. Og vi lo.

Ragnhild holder Elze på plass i slusene

På toppen av slusene var det en båtbutikk. Vi fikk handlet inn en jolle og ett batteri til ankervinsjen. Pengene får bein å gå på i slike butikker.  Så bar det i vei videre.

Den kaledonske kanal er cirka 50 NM lang og består av 27 sluser i tilegg til noen svingbroer. Kanalen begynner i Inverness går gjennom Loch Ness og ender opp i Fort William. Ved broene stenges veien for all trafikk bare for at båtene skal gjennom. Det er bare å kalle opp slusevokterene å si at vi er på vei så står porten eller broa åpen når vi kommer.

Det er fasiliteter ved hver sluse. Skikkelig proft. Veldig bra service og hyggelige folk.

Vi kom oss til midten av Loch Ness første dagen. Store bølger midt i mot. Ikke slik som jeg hadde sett på postkort fotoene på interwebben hjemme.  Vi la til ved en fin og lun kai. Gikk oss en tur og kom oss inn på en restaurant som het Fiddlers. De hadde ett stort utvalg av whisky.  Her hadde vi oss god mat å drikke, før vi vandret hjem i fantastiske omgivelser. Langs veien tenkte jeg at dette må være det fineste Skottland kan være. Mange store gamle trær grønt og idyllisk.  Ragnhild sammenlignet stedet med Bømlo.

Slik ser visstnok Bømlo ut.

Dagen etterpå kom vi til Fort Augustus. En by som ser ut til iallfall i dag å være bygget rundt slusene
og sjøormen Nessie. Vi var heldig og fikk tydelige indikasjoner på ekkoloddet av sistnevnte.. Vi har sendt inn film sammen med ekkolodd loggen vår til Nessie research center for å få bekreftet at det var Nessie vi så. Venter spent på svar, heder og ære.

I Fort Augustus fant Gjermund ut at han måtte stikke hjem om ett par timer om han skulle rekke flyet. Det var ikke helt etter planen. Men Gjermund ble med oss opp slusene i byen før han måtte busse tilbake til Aberdeen. Utrolig kjekt at han ble med oss. Vi hadde en fantastisk første uke på reisen. Mye takket være han.

Nå var vi bare to. Da fikk vi klare oss alene i slusene videre. Hvordan skal vi legge til og fra bryggene. Flere brygger og sluser senere viste det seg at ikke var noe problem i det hele tatt.

Noen steder var det trangt.

Vi fikk vår første og eneste dag med regn samme kvelden Gjermund reiste. Neste dag Gikk vi til toppen av Ben Nevis. Skottlands høyeste fjell. En fantastisk tur. Og skottland ble om mulig bare enda mer fantastisk flott.  Etter turen hadde vi et godt måltid på Ben Nevis inn. Om noen skulle være i nærheten, anbefaler vi denne restauranten på det sterkeste.

Toppen av Ben Nevis

Flott utsikt på Ben Nevis Inn

Vi tok en dag i Fort William etterpå. Ganske såre i beina etter turen dagen før, Vi traff noen fra Egersund i slusene nedmot fort William. De hadde nok bommet en del på tidevannet. De skulle rett videre til Oban og begynte reisen innerst i en fjord på absolutt lavvann. Det kranglet om de skulle til Ben Nevis eller seile. Jeg vet iallfall hva jeg ville valgt. Stampe motstrøms for motorer er ikke særlig kjekt.

Kanalturen tok slutt neste morgen klokken 8, vi kunne legge ut på høyvann og fikk gode 5 timer med god medfart fra tidevannet mot Oban. Kanalferie kan anbefales! 

En liten snutt fra slusekjøring og kanalliv.

Over Nordsjøen

Klar for avreise som planlagt

Endelig var vi klare. Natt til 1. juli klokken halv tre kunne kapteinen gå å legge seg med halvsenka skuldre. "jeg rekker ikke å bli mer klar" tenkte før han lukket øynene og sovnet iløpet av 2 sekunder. Gjermund og Ragnhild lå allerede å sov. Vi var klare alle tre, Lars Martin med ett par nordsjøkryssinger, Ragnhild en habil Gansfjordseiler mens Gjermund var like fersk som de påstår at fisken i delikatessen på Helgø´s er.

Ragnhild fornøyd med vindforholdene.

Klokken kvart over ti hadde vi fyllt diesel og vann og forlot Stavanger i duskregn og tåke. Seilene ble heist med en gang, og vi krysset sørover mot vind fra vest for sørvest. Skyene forsvant og vi kunne nyte solen til det ble natt. Vinden økte utover og vi var oppe i 27 knop vind på det meste. Bølgene kom fint på skrå mot oss fra sør, opp mot 3 -4 meter. Det var kjekt å se bølgene langt over oss for så å deretter stå på toppen og kikke utover "hele havet". Fikk ett par gode overskyllinger. Gjermund lå å putret i cockpiten da en bølge brøt over båten og før rormannen fikk ropt "pass opp!" var han våt fra topp til tå. Heldigvis med ett bredt smil om munnen.




Det ble stort sett seiling. De siste nautiske milene måtte vi ta for motor. Fjorden inn til Skottland. Det var langt! Nesten 100 Nm.  Vi kom frem til Inverness kl halv to på natten. Alt var bra... Så røk giret. Samme hva vi gjorde med pådraget bak eller frem gikk båten fremover.  Kapteinen begynner å bli temmelig varm i toppen. Plutselig, midt i denne situasjonen, på vei inn i en stappfull marina uten særlig motor manøvreringsegenskaper, kom det masse delfiner rundt oss.  Imponert over delfinene og samtidig klar over at motoren tuller  må Kapteinen gjøre noe raskt. Han gir fra seg roret og hopper ned i motorrommet for  se hva som er galt. "sjitt! dette går ikke å fikse på to sekunder, vi er på vei mot en betongvegg, hvorfor sier de ingenting?". Tusen tanker går igjonnom hodet og blir overveid iløpet av millisekunder, en har ikke tid til å vurdere noe som helst. Kapteinen bestemte at en krasjlanding måtte foretas. Overtok roret igjen og svingte båten inn på første og beste ledige plass. Så for oss en skikkelig styrt, håper forsikringen dekker dette... Heldigvis hadde vi ombord universets sterkeste mennesker Gjermund og Ragnhild, de hoppet ned på bryggen og før det sa pang klarte de  bremse ned 11 tonn med 3 knops fart på bare en meter. Båten ga bryggen et pent lite vakkert kyss. Ingen skade skjedd verken med nabobåt, Elze eller bryggen. Motoren ble stoppet og det viste seg at en splitpinne som låser fast waieroverføringen til girhendelen hadde røket, slik at hendelen dermed ble låst i forover gir. Dette kan vi vente med å fikse til i morgen. 

Etter at båten var godt fortøyd, en simulert ankerdramm blitt inntatt og "Verdens Beste Fender" diplom hadde blitt utdelt kunne vi legge oss. Det hadde vert en vellykket seilas. Det ferske mannskapet hadde utført oppdraget på en "særdeles tilfredstillende måte".

Gjermund holder Elze på rett kurs.