"Dårlig Karma" en følelse fra Marokko til Portugal

Seilasen fra Lanzarote til Marokko var en herlig opplevelse, en flott tur på alle måter. Noe vi kan si om alle våre seilaser egentlig. Vi har seilt i "medvind" helt fra Norge uten de store utfordringene. Ting har hatt en tendens til å gå bra. Har vi brukt opp flaksen?

Seilasen fra Lanzarot gikk for fulle seil

Ett døgn etter vi la fra kai i Lanzarote begynte autopiloten så smått å feile. Det kom flere alarmer og vi endte opp med å styre selv. Ingen problem egentlig, men det er nå litt irriterende alikevel.

Vel fremme i Essaouira begynte vi å planlegge turen videre nordover. Det så ikke bra ut. Motvind beint i mot, minst 20 knop, i minst 100 NM, i overskuelig fremtid (! uke). Vi måtte nordover for å komme oss til Portugal så Ragnhild kunne få tatt eksamen.

Å seile i slikt vær er ikke kjekt. Det hopper og slår og gynger og sliter på båten. Ikke går det særlig fort heller. Båten slås tilbake av bølgene farten er på 2-3knop maks. Vi la ut og etter 200 kjipe og tunge nautiske mil og 50 timer sener kom vi nå omsider frem til Mohammedia. Bjarne og Tormod stakk til Marakesh mens jeg hadde dratt på meg en kjip magesyke som krevde toalettbesøk hvert 10 minutt samt en perfekt liten feber på 39 grader. Ragnhild prøvde å lese til eksamen. Vi gjorde båten klar og fyllte den med diesel. Det gikk litt lang tid å fylle så jeg ble litt bekymret for om alt var i orden. Jeg åpnet for sikkerhetsskyld opp en dørkplate for å se ned i kjølen at det ikke lakk ut noe. Lukten av drivstoff slo meg i trynet, en kjøl smikkfull i Diesel, det rart at båten ikke hadde sunket allerede. Vi fikk slått av dieselpumpingen i en fart, og første tanken vår var å avlyse seilasen til Portugal denne kvelden iallfall. Så var det bare for oss å gå igang med rengjøring og tømming, jeg full i feber og nokså sår bak. Vi pumpet Dieselen fra kjølen over i kanner og bærte dem noen hundre meter for å tømme ut Dieselen i en oljeoppsamlingtank. Mens vi holdt på sprutet det diesel over hele meg, jeg var så sint på meg selv og sliten at jeg bestemte meg der og da for å selge båten eller eventuelt gå til bunns med den så fort som overhodet mulig. Det ble 100 l Diesel mer en det var plass til i dieseltanken. Kjempegreit å betale penger for det i tilegg.

Dieselpumping, det var diesel helt opp til dørkplata. På fatpumpen ser du at det er viklet litt papir rundt stempelstangen, ikkje akkurat den beste pakningen. Det sprutet diesel over alt.

Kjølen var tom og vi gjorde oss klar til vasking. Det jeg synes er det beste middelet for å få bort dieselrester og lukt er glovarmt vann og sitronsåpe. Sitronsåpen fant vi, men glovarmt vann, nei. Det viste seg nå at varmtvannsberederen hadde tenkt å ta kveld den også. Pytt sann. Skal jo ikke seile mer uansett. Båten skal vekk!

Videre førte diesellukkten til uutholdelige forhold for Ragnhilds nyinnkjøpte kjæleyr. Endte med at vi ble nødt til å ta farvel med både Pærå og Pjusken som vi var blitt så glade i. Her er noen bilder fra tiden vi fikk sammen med Ragnhilds impulskjøp:

Ragnhild med Pærå

Pjusken!

Og alle tre. Trekløverte som de ofte ble kalt.

Utover kvelden kom motet tilbake vi fikk handlet litt og ordnet båten. Lekkasjen kom fra dieseltanklokket som er limt med epoksy. Ragnhild redder dagen da hun foreslår at vi bruker Epoxy pølsa til å tette med. Noe 2 komponents epoksy som ligner på kitt som både limer og lodder. Det funker kjempefint. Vi blir klar for seiling og legger ut fra kai. Etter ti sekunder klarer vi ikke rikke oss en centimeter. Vi står på grunn. Heldigvis kommer marina vakten forbi og klarer å trekke oss av etter litt om og men. Vi er på vei.

Vi gjør nesten syv knop, forseilet er ute, jeg skal snart til å kvele motoren. Ragnhild ligger og sover. Det ser ut til å bli en fin seilas, alle fiskemerkene og blåsene er merket med blinkende lys så jeg ser ingen fare med å seile om natten. I det samme jeg tenker dette hører jeg en lyd under båten. Jeg setter motoren i fri og vi "brå bremser". "kæ så skjer ??" Jess vi sitter fast i ett flytegarn! Kommer ikke av flekken. Jeg får rullet inn forseilet. Ragnhild kommer ut i cockpiten mens jeg prøver å dytte bort garnet med båthaken, men i steden for å dytte bort garnet tar garnet tak i haken og river ut av hendene på meg. Mens vi ser den flyter raskt avgårde tar jeg på meg våtdrakten for å hoppe uti å se om det er no jeg kan gjøre for å få oss løs. Akkuratt i det våtdrakten er på klarer båten, antagelig pga at det er litt bølger som vipper roret høyt nok til at båten klarer å gjøre seg fri fra garnet. Vi kommer oss videre mot Portugal. Heldigvis.

Dagen etter hører jeg lyden under båten en gang til. Men den forsvinner igjen. Så ved neste morgengry. Hopper jeg uti havet for å se om det er noe i proppellen, joda. Der er det ett par meter med tau og noen flyteelementer fra et flytegarn. Ved siden av proppellen svømmer det en svær, stygg og skummel fisk. Fisken vil ikke stikke av selv om jeg viser den kniven min og truer den så godt jeg klarer. Den bryr seg ikke om meg i det hele tatt og holder seg bare på en halvmeters avstand. Jeg går løs på tauet som kommer lett av, jeg trenger ikke bruke kniven engang, heldigvis for jeg liker virkelig ikke den fisken.   

Selv om mannsakpet i Elze vanligvis er glad i et morgenbad, er det ikke særlig fristende klokken 05.30 med knappe 18 grader i vannet.

Slik kunne det sett ut. Men vi har montert kniver foran propellen som gjør at det verste hadde blitt kuttet av. Men litt tau hadde viklet seg rundt akslingen foran knivene.

Jeg går å legger meg. Ragnhild tar roret. Seilasen går fint til jeg kommer på vakt igjen. Jeg sitter å funderer på hvordan jeg skal fikse autopiloten, varmtvannsberederen, dieseltanklokket som lekker diesel, diesellukten, lekkasjen i eksostanken, ny båtshake, propellakslingen kanskje, garnrester, magesjauen og alle andre småting som må ordnes, da plutselig jeg oppfatter at noe faller ned fra masta og treffer sjøen med ett litte "blopp". Jeg gidder ikke heve øyenbrynene engang, men et lite oppgitt "fff"  siles ut leppene mine. Ragnhild ser på meg med spørrende øyne? Jeg trekker på skuldrene å sier "Det var radarreflektoren som tok kvelden"

Da kvelden nærmet seg etter to dager på sjøen begynte følelsen av dårlig karma å avta. Mye grunnet verdens fineste solnedgang og rømmegrøt:

 

Rømmegrøt fra Toro reddet dagen!

Kvelden to døgn etter avreise fra Marokko kom vi frem til Portimao i Portugal. Vi hiver ut ankeret litt oppi en elv innenfor moloen og legger oss. Neste dag er det en frisk, varm og skyfri morgen. Det lukter frisk av einer(?) og vi ser vi at vi ligger i fantastiske omgivelser. Vi rigger opp en hengekøy slik at den henger over sjøen, får noe kaldt å drikke og bare nyter hele dagen på båten. Det samme gjør vi dagen etter det og etter det. Kun avbrutt av en og annen svømmetur til en strand på land. Jeg koser meg noe skjønnlitteratur, Ragnhild med teoriene til Marx og Weber. All båtfiksing utsettes, det er som om radarreflektoren på Gibraltarstredets bunn har satt ett punktum for uflaksen. Mens jeg ligger i hengekøyen kommer jeg til å tenke på en nyfrelst kollega på jobben som har limt sort elektriker teip på hjelmen i ett kryss som ett jesuskors og under har han skrevet med sort sprittusj og store bokstaver på den kritt hvite hjelmen på engelsk "NO STRESS, GOD BLESS!" Og det stemmer, det er ikke noe stress, alt kan repareres og Elze hun skal ihvertfall ikke selges. Ragnhild endte opp med fem døgn uten å være i land, ikke særlig rart når livet for anker er så fint:

Blir det for varmt er det bare å rulle seg på siden og ta seg en svømmetur rundt båten.

Ingenting er som fersk kaffe og gammel avis etter morgenbadet!

Tilbake fra byen etter handletur...

...for kaffimat må vi jo ha!

Ankerlivet gir god tid til studering...

..selv om uttrykket "drinks before books" er en gjenganger ombord.